Raheem Sterling er en kontroversiell, men effektiv angriper som fortsatt kan løse problemer i avgjørende øyeblikk

Da Raheem Sterling nok en gang leverte sitt signaturmål mot Burnley, ble applausen på Stamford Bridge fortsatt avbrutt av sporadiske buingrop. Den 29 år gamle kantspilleren feiret rolig – han var lenge vant til denne delte reaksjonen. Denne scenen oppsummerer Sterlings nåværende situasjon i Chelsea: en toppbetalt, kontroversiell angriper som fortsatt klarer å løse problemer i avgjørende øyeblikk.

Statistikk kan ikke fullt ut fange Sterlings kompleksitet. Så langt denne sesongen er han en av Chelseas toppscorere og målgivende pasninger, vant et avgjørende straffespark mot Tottenham og fullførte kampens fem suksessrike driblinger mot Manchester City. Imidlertid blir disse strålende øyeblikkene ofte overskygget av den tilbakevendende kritikken av hans «bortkastede sjanser». To ekstreme fortellinger har dukket opp på sosiale medier: på den ene siden «Sterlings bortkastede muligheter kunne fylt en fem minutter lang høydepunktsrulle», og på den andre siden «Uten hans innflytelse ville angrepet vårt vært enda kjedeligere». Begge vurderingene er sanne.

En nærmere titt på Pochettinos system avslører at Sterling spiller en unik taktisk rolle. Han er ikke lenger en ren avslutningsspiller som han var i Manchester City, men må falle dypere for å motta ballen, føre ballen fremover og til og med delta i forsvaret. I kampen mot Brighton gjorde han sjelden tre taklinger, men fansen spøkte etterpå: «Er han en kantspiller eller en back?» Dette taktiske offeret nevnes sjelden, men det forklarer hans sporadiske nøling foran mål – energien hans fordeles over et større område.

Det som er virkelig interessant er endringen i fansens mening. I begynnelsen av sesongen ble Sterling ofte stemplet som en «høylønnet, lavpresterende spiller»; men etter hvert som yngre lagkamerater som Palmer og Madou Ekeahs form svingte, begynte flere og flere kommentarer å dukke opp om at «Sterling fortsatt er den mest pålitelige angrepsspilleren». Dette skiftet i oppfatning stammer fra et enkelt faktum: Når det gjelder erfaring, er Sterling en av de få «veteranene» i dette unge laget, og hans evne til å håndtere ballen under press er fortsatt blant de beste i troppen.

Det er også verdt å merke seg Sterlings modningsmentalitet. Stilt overfor kritikk svarte han med å øke treningstiden sin og uttalte åpenhjertig i et intervju: «Jeg må bare fokusere på neste mulighet.» Denne holdningen inspirerte hans yngre lagkamerater. Cole Palmer sa en gang i et intervju: «Raheem er den første som kommer til treningsbanen hver dag. Han viste meg hvordan jeg blir en toppspiller.» Dette forklarer kanskje hvorfor trenerteamet alltid har stolt på ham og gitt ham jevn spilletid selv i perioder med dårlig form.

Fra Liverpools stigende stjerne til Manchester Citys mesterskapsspiller, og deretter til Chelseas kontroversielle kjerne, har Sterlings karriere alltid vært ledsaget av diskusjoner. Nå opplever han en overgang fra toppen til de senere stadiene av karrieren – farten hans er kanskje ikke like skarp som før, men erfaringen og fotballintelligensen hans forbedres. I Chelseas gjenoppbyggingsplan er han både «fortiden» som må overgås og den uunnværlige «nåtiden». Som en erfaren battereporter sa: «Det er lett å kritisere Sterling, men det er vanskelig å finne noen som kan erstatte bidragene hans.» Når lysene på Stamford Bridge skinner igjen, vil skikkelsen i den blå trøyen fortsatt spurte utrettelig – enten han blir møtt med applaus eller buing.